MR i narkose

Så var det tid for en bytur igjen. Da var det mr i narkose av en cyste han har i øret.
Vi tok hurtigbåten klokken 6, veldig tilgi og møtte opp klokken 8 på sykehuset. Der ble vi møtt av en veldig hyggelig sykepleier. Så fikk han bedøvelseplaster der han skulle ha venflo og beroligende.
Det ble en del venting, men etter ei stund var det å trille han ned til MR. Jag var til han sovna, så måtte jeg gå ut. Det er en forferdelig tid denne ventingen. Selv om det ikke er noe galt.
Det tok over ei time før de var ferdige. Det tok 15 min ca før han våkna og da var han i stor form.
Da var det bare å komme seg hjem.

Det tok ei stund før jeg fikk svaret fra MR, over ei måned faktisk. Det var ingenting galt med cysten.
Vi hadde vært inn for ny hørselstest også, å Lucas hører godt. Det er så fantastisk med gode nyheter.

Legge inn dren

Jeg gruet meg veldig til den dagen. Synes det er så forferdelig med inngrep å narkose.
Da vi kom på sykehuset vart vi møtt av ei hyggelig dame. Vi pratet litt med sykepleier og Lucas fikk seg beroligende. Etter en time ble han kjørt inn på operasjonsalen. Jeg var der til han sovne. Med tårer i øynene å vondt hjerte måtte jeg forlate han. Det ble en lang time å vente.
En sykepleier kom å hentet meg. Han var ferdig, men sov. Etter ca 30 min våknet han, trøtt å bedugget etter narkosen. Var våken 20 min ca og sovnet igjen.

Legen kom for å prate med meg om inngrepet. Hun hadde fått lagt inn drenet i det ene øret, men hun hadde også funnet noe. En syste som lå ved trommehinnen. Hun hadde stukket hull på den og det blødde fra den, så vi måtte være i nærheten av sykehuset til dagen etter. Jeg sto der i sjokk. For jeg fikk ikke så bra med forklaring. Men legen kom tilbake igjen for å prate med meg.
Hun forklarte det var en pulserende blod syste. At den kunne forhindre i at at fikk til å høre godt på det øret, men hun visste ikke. Legen bestilte hørsels-time om 3 måneder og CT om 6 meneder for utredning av denne systen.

Vi la oss inn på hotellet og Lucas sovna på golvet kl 5. Jeg la han i senge og la meg selv. Kl 1 på natta våknet han og var dårlig. Han kastet opp flere ganger. Kl 3 sovnet han igjen ved siden av meg.
Dagen etter var forferdelig. Lucas ville ikke spise eller drikke. Han var slapp og blek å ville ligge i fanget mitt. Der sov han også. Jag dro for å prate med en lege, for han skrek så mye. Trodde det var noe galt. Men ingenting galt. Bare uvel etter narkosen.
Vi tok taxi til hurtigbåten og da vi satte oss på båten, kviknet han til. Han drakk en hel flaske med melk.
Godt å være på tur hjem!

Tid for møte med Trondsletten habiliteringssenter igjen

Mitt andre møte med Tronsletten var mer forvirrende enn første. Jeg hadde en del spørsmål, men de hadde ingen svar. Jeg trodde han fikk seg en diagnose, men det skjedde ikke. Legen fortalte at han var under utredning for å finne ut hvorfor han er så seint utviklet. Jeg trodde han var så seint utviklet pga hjerneskaden. Kan det være noe mer da? Jeg synes det er nok nå. Er så lei av at de finner noe nytt.

De hadde fått svar på en urinprøve å heldigvis var den fin. Ingen sykdom der :)
Men de ventet på svar på en gen blodprøve, å det kunne ta en stund. Så var det bare å vente.

Vi skulle komme tilbake til høsten! Forhåpentligvis hadde de noe svar til meg.

Da timen var ferdig var det å legge seg inn på hotell å vente på dagen etter.

Første møte med Trondsletten habiliteringssenter

Det var i januar jeg, min mann og Lucas dro til byen for å møte temaet til Lucas på Trondsletten. Det var vel et bli kjent møte.
Vi møtte opp til avtalt og fikk møte lege, fysioterapeut og sosionom. De var veldig hyggelige og forståelsesfull.
Det ble utført en test på Lucas for å finne ut alderen mentalt. De fant ut at han lå 6-7 måneder etter.

Jeg hadde så mye spørsmål til det temaet, men de kunne dessverre ikke svare på noen av dem. Som jeg alltid hatt fått til svar, vent å se.

Det begynte å bli sent for lille Lucas og han ble sliten. Da var det tid for å reise hjem. Lucas sovnet i bilen nesten med en gang. Min tøffe, sterke gutt!

Utviklingen til Lucas

Da Lucas var 8 måneder klarte han å rulle fra ryggen til magen og 9 måneder fra magen til ryggen.

Han lærte seg å sitte selv da han var 16 månede, og da begynte han å komme seg fra også.

Han lærte seg å reise seg etter bordet da han var ca 17 mnd og 1 måned etter det gikk han rundt bordet.

Han ligger etter 6-7 måneder. Det vil se han er som en gutt på  17-18 måneder.

Litt informasjon om hjerneskaden

Hva er CCD

Corpus callosum er nervefibrene som forbinder høyre og venstre hjernehalvdel. Normalt er det ca 200 millioner nervetråder i hjernebjelken. Disse styrer informasjon mellom hjernehalvdelene ved de fleste bevisste aktiviteter.

Medfødt hjernefeil
Corpus Callosum-diagnoser (CCD) er en sjelden, medfødt hjernefeil der forbindelsen mellom hjernehalvdelene er helt eller delvis borte. Det er en mangelfull utvikling i hjernebroen, eller hjernebjelken som den også kalles.

Corpus callosum
Gjennom corpus callosum passerer en mengde informasjon. Hver hjernehalvdel er spesialisert til å kontrollere bevegelser og følelser i den andre halvdelen av kroppen. For å koordinere bevegelser eller å behandle kompleks informasjon, må hjernehalvdelene kommunisere med hverandre. Corpus callosum er den viktigste forbindelsen som gjør dette mulig. Utviklingen av corpus callosum skjer normalt i 5.-16. svangerskapsuke. I de fleste tilfeller er det ikke mulig å vite årsaken til at dette ikke skjer. I noen tilfeller er det sett sammenheng med kromosomfeil, prenatal infeksjon, alkoholsyndrom, cyste eller stoffskiftesykdom i svangerskapet. Det er ingen sykdom og det finnes ingen helbredende behandling, men er noe personen må lære seg å leve med. Nervetrådene som ikke er dannet i fosterstadiet kan ikke dannes i corpus callosum senere.

CCD kan gi ulik grad av funksjonshemming
Man kan ikke forutsi hva det kommer til å innebære for et barns utvikling. Tross et felles avvik, varierer problemene fra person til person. Det kan variere alt fra svake lærevansker til alvorlig mental og fysisk utviklingshemming. De som har kompliserte avvik har ofte en tilleggsdiagnose som forverrer situasjonen. Individer som bare har en corpus callosum diagnose uten ytterligere medisinske forhold kan ha en normal inteligens, men betydelige kognitive og motoriske problemer.

Utfordringer
Mangelen medfører ofte forsinket utvikling når det gjelder språk, motorikk, og problemer med hukommelse og konsentrasjon. Det er viktig at de som er med barnet kjenner til de problemene som barnet har. Det kan ikke understrekes sterkt nok viktigheten av å starte utredning og systematisk opptrening så tidlig som mulig. Små barns hjerner har stor plastisitet og store muligheter for å kompensere for tap. Det er viktig å komme tidlig i gang med tiltak og fysioterapibehandling i forhold til å gjøre samarbeidet mellom høyre og venstre halvdel best mulig mens hjernen fortsatt har stor plastisitet. I en normalt utviklet hjerne utvikler hele strukturen i hjernen seg før fødselen, men fibrene i corpus callosum vil fortsette å bli mer og mer effektive til tidlig i tenårene. Da fungerer corpus callosum i hovedsak slik den vil gjøre i voksen alder med rask interaksjon mellom hjernehalvdelene. De kognitive og sosiale utfordringene blir derfor mer synlig fra 10-12 års alder. Corpus Callosum-diagnoser er basert på mangel i hjernens struktur, ikke på oppførsel.  En diagnose kan kun oppdages ved ultralyd, MR eller CT av hjernen. Symptomene forekommer i ulike kombinasjoner og alvorlighetsgrad. De kan bli tillagt feil årsak, og forveksles med adferdsmessige diagnoser da de i noen tilfeller representerer en rimelig beskrivelse av oppførselen til en person med CCD.
Karakteristiske trekk

• Forsinkelse i å nå utviklingsmessige milepæler (f.eks gå, snakke, lese…)
• Klossete og dårlig motorikk, spesielt ferdigheter som krever koordinasjon av høyre og venstre hender og føtter (f.eks. svømming, sykling, knyte sko)
• Hypoton, lav muskelspenning
• Sensitiv for berøring og matens konsistens
• Kan ha høy smerteterskel
• Vanskeligheter med bruk av språket i sosiale situasjoner (ironi, vitser, metaforer)
• Kan misforstå eller ikke skjønne tonefall og bli såret når noen tuller.
• Syn/motorikk-koordinasjon (trår på andre, skriver utenfor arket)
• Problemer med sosialt samspill, pga vansker med å forestille seg konsekvensen av sin egen adferd. Vansker med empati.
• Begrenset forståelse av deres oppførsel, sosiale problemer og mentale utfordringer.

I læresituasjonen
Nesten alle barna får innlæringsproblemer, og trenger ekstra støtte og personlig assistent. På skolen kan de trenge undervisning i liten gruppe, strukturert pedagogikk og ekstra tid for ulike oppgaver. Med CCD har man vanskelig for å konsentrere seg noe som kan gi oppmerksomhetsproblemer. Inntrykk kan forstyrre mer enn å stimulere. Derfor kan det være nødvendig å redusere mengden inntrykk siden det er vanskelig å få med seg flere ting på en gang. Man må man tilpasse stimulansen individuelt slik at den blir så bra som mulig for hvert barn. Forberedelse og forutsigbarhet er viktig. Forandring i rutinene kan skape problemer. Autisme og dysleksi forekommer i større grad enn forventet hos barn med CCD. Følg med på barnet læringsmønster. La barnet bli en guide for hva som fungerer og hva som ikke fungerer:

• Rutiner gir trygghet. Forandring i rutinene kan skape problemer.
• Forberedelse av hendelser og gjøremål gir forutsigbarhet
• Repitisjon er veldig viktig
• Kan mer enn de kan gi uttrykk for
• Vansker med komplekse oppgaver
• PC er et viktig hjelpemiddel
• Trenger sosial trening. De leser ikke sosiale koder. (Kan smile når av noe trist, bruker feil tonefall).
• Problemer med abstrakt tenking
• Vansker med resonnement, kreativitet og problemløsing (matte, naturfag, budsjettering)

 Forskjellige typer corpus callosum diagnoser
Komplett agenesis av corpus callosum: Hele hjernebjelken mangler
Delvis agenesis av corpus callosum: Ved delvis fravær av corpus callosum
Hypoplasia av corpus callosum: Tynn eller underutviklet hjernebjelke.
Dysgenesis av corpus callosum: Misdannelse av corpus callosum.

Lucas begynte med å sove på natta

I 1 år og 7-8 måneder har Luca vært våken på natta. Han kunne være våken på kvelden, våkne midt på natta å være våken i 2-3 timer eller starte dagen i 4 tiden. Dette var veldig slitsomt for meg og følte at det ble en splitte i familien. Jeg tok meg av Lucas og mannen min tok seg av jentene. Jeg sov når Lucas sov og følte at jeg mistet litt kontakt med familie, slekt og venner. Jeg var konstant trøtt og sliten, greide ikke å gjøre så mye. Å oppå det var jeg konstant bekymret for Lucas. Amme tåke på en måte, bortsett fra at jeg ikke ammet.
Det ble vel en vane å være opp på natta, men de få gangene han sov hele natta var jeg lykkelig. Så godt å sove ut. Men det var sjelden gang. De månedene det foregikk, tror jeg han sov over 20-30 gang.
Som regel så lå han sammen med meg. Fra han var nyfødt til 3-4 mnd lå han ikke i sengen sin.
Da han begynte å sove på kvelden følte jeg at jeg fikk slappe av å bare være meg. Orket ikke å dra noen plass, bare sitte i sofaen å sløve. Og da han begynte å sove over natta, da kunne jeg få meg søvn. Det var godt. Alt kunne bli normalt igjen. Jeg hadde mer energi til jentene mine å rydde og vaske hus.
Men fremdeles kan han våkne på natta å vil ligge sammen med meg. Eller så starter dagen hær mellom 5 å 6 for Lucas. Jeg er veldig fornøyd med det.

Inn på sykehuset for et lite inngrep

Da var dagen da Lucas skulle inn for å operere på plass den ene testikkelen. Fra fødsel så har den ligget i lysken. Jeg gruet meg veldig til denne dagen. Vi tok hurtigbåt til byen som gikk kl 6. Og klokken 8 skulle vi møte opp. Først når vi kom dit, ble den en hel del venting. Vi fikk ikke rom, for det var ingen ledig. Men etter mange timer venting, ble han gjort klar for operasjon. Jeg satte med han helt til han sovnet, hadde tårer i øynene da jeg forlot go gutten min. Det tok vel godt over 1 time før de var ferdige med han. Jeg fortet meg ned på overvåkningen for å være med han.
Da han våknet hadde han vondt. Han skreik og kasta opp. Da fikk han seg morfin og sovnet igjen. I 3 timer var vi på overvåkningen. Dette var grusomt, stakker gutten min som måtte gjennom dette. Å se at han hadde vondt gjorde vondt for meg. Når han våkna igjen var alt glemt. Han smilt å ville opp å leke. Da ble jeg veldig glad.

Vi snakket med legen som hadde operert, og alt hadde gått bra.
Da vi skulle til å dra  skjedde det noe helt forferdelig. Sykepleieren skulle ta bort vene floen, å Lucas skrek så mye. Han ble blå/lilla på leppene, hvit i ansiktet, stivnet til og mistet bevisstheten. Heldigvis var sykepleier der å så hva som skjedde. Jeg fikk litt panikk først, trodde jeg mistet gullet mitt. Da han kom til seg selv, var han veldig sliten og han sovnet i vogna si. Der sov han i flere timer. Vi fikk oss rom på sykehuset og Lucas ble overvåket den natta. Det skjedde ikke igjen. Vi dro hjem dagen etter. Men etter det var jeg livredd vær gang Lucas skreik. Han kan fremdeles bli blå på leppene å ikke puste når han skriker, da må jeg riste han så han kommer til seg selv. Det blir kalt for affektkramper. (Det er en godartet, tilbakevendende tilstand der vanligvis sinne eller smerter gir skriking som kulminerer med at barnet slutter å puste og blir "borte" noen sekunder. Affektkramper er en av de hyppigste ikke-epileptiske anfallsformer i tidlig barnealder. Anfallene oppleves skremmende for foreldrene, som kan tro at barnet er dødt eller døende. Hyppige anfall oppleves som en belastning.)

Sjekke syn og hørsel

Da var det timer til øyenlege og hørselstest. Han skjelte litt, men trengte ingen behandling for det. Han skjelt mye fra han var født, men det gikk over.

Da hørselstesten ble tatt, fant de ut at han hørte dårlig. Det viste seg at han hadde veske i mellomøret. Vi fikk en ny time noen måneder etter. På den timen hørte han fremdeles dårlig, og det ble sendt henvisning til å sette inn dren. Noe som skal skje snart.

Vi fikk også pratet med ernæringsfysiolog, for han fremdeles ikke villa spise noe annet enn babygrøt å moset mat. Hvis jeg prøver å gi han mat med klumper eller brødskive osv, brekker han seg til han kaster opp. Lucas er veldig følsom ovenfor mat konsistens og smak. Men ettersom han gikk opp i vekt, var det bare å fortsette med å gi han grøt. I dag spiser han bare grøt og moset mat. Noe som er veldig tungvint når vi skar reise noen plass. Det blir litt ekstra med det.

Time hos småbarnsteame

Der fikk vi svaret på prøvene som ble tatt, men de hadde ikke funnet noe galt. Det ble også forklart mer om skaden han hadde. Legen forklarte at skaden var i den bakre del av hjernen, der begge tale sentrene er. Hus sa at Lucas ikke kom til å få et helt normalt spåk, tegn til tale. Det vil si han vil snakke, men må også bruke tegnespråk. Hvordan kan hun si noe sånt? Lucas er da ikke 2 år, men der kan hun sitte å si at sønnen min kommer til å få problem med å snakke. Afasi kalte hun det. (En person som har afasi, kan ha vansker med å snakke, skrive eller lese like bra som før, eller ha vansker med å forstå og tolke det andre sier. Graden av afasi varierer meget.)

Dette tok jeg veldig tungt og prøvde å se for meg hva som kom til å skje nå. Kunne ikke Lucas komme til å forstå hva som ble sagt, eller vi forstå han? Så mange, nye spørsmål. Fremdels ingen svar.
Det eneste svaret jeg hadde fått, er at jeg må vente å se hvordan han utvikler seg.

Lucas i dag har ikke noe språk, han han si ord som heia, mamma å pappa. Han forstår noen ord som ja og nei. Han peker på ting han vil ha og begynner å hyle å skrike når han ikke blir forstått.

Prøver å finne ut hva som har skjedd

Den 26.09.12-28-09.12 var jeg og Lucas på sykehuset. De ville ta prøver av han. Det ble tatt urinprøve, blodprøver og ryggmargprøve.

Da vi først kom på sykehuset var det mye venting. Fult hus å vi fikk ikke rom før det hadde gått flere timer. Da vi hadde fått et rom, ble det enda mer venting. Noe som var veldig frustrerende.
Vi fikk snakket med en sykepleier, som ga meg informasjon for hva som skulle skje.

Lucas som er følsom ovenfor forandringer nektet å gjøre noe som helst. Måtte bære på han hele oppholde. Han ville ikke sove, måtte trille på han før han endelig sovnet. Den første natta lå han sammen med meg, da han nektet å sove i senga.

Dagen etter ble det tatt urinprøve, blodprøve og ryggmargprøve.  Han fikk et emla plaster på rykken 1 time før og beroligende. Å se gutten sin så sløv var forferdelig. Han var ikke den samme blide gutten jeg kjente, men jeg visste at etter noen timer ville han komme til seg selv. 

Jeg fikk han til å sove i barnesengen denne natta, etter 1 time med prøving.

Siste dagen ble det mye venting. Jeg hadde lyste til å reise hjem da. Vi fikk snakke med ernæringsfysiolog.  Han skulle også få sjekket synet og hørselen, men de hadde ikke tid til det. 

Vekttap

I en periode på noen måneder gikk Lucas ned i vekt uten noe forklaring. Han spiste godt med grøt. Han hadde gått ned nesten 1 kg. Jeg fikk time til barnelegen, som sendte henvisning til ernæringsfysiolog.

Jeg fikk ikke så mye forståelse da jeg forklarte om vekttapet og at jeg var bekymret.  Fikk kommentarer som ;  Han er en stor gutt, mye å ta av osv... Han lå faktisk under gjennomsnittet. Ble veldig frustrert av dette, så da valgte jeg å ikke si noe mer om den saken.

Nå legger han på seg fint, selv om jeg er litt bekymret ennå om det skal skje. Krysser fingrene :)

Funn på MR

Den 23.08.12 fikk jeg telefon fra sykehuset. Da hadde de funnet noe på MR bildene. Min sønn her en hjerneskade. Han manglet delvis sin hjernebjelke, bakre delen. (hjernebjelken er den som binder sammen de to hjernehalvdelene. Er viktig for samarbeid mellom hjernehalvdelene)
Dette kom som et stort sjokk for oss. Jeg hadde 1000 spørsmål, men ingen svar.
Hvordan kom framtiden til min lille engel å bli? Kommer han til å få et normalt liv? Hva kommer han til å klare og ikke klare?
I tillegg til hjerneskaden, har han svake muskler og fotene er skeiv så han trenger spesialsko.

Det var mye og tung informasjon på en gang, følte som om verden raste sammen i noen sekunder. Men jeg bestemte meg for å være sterk, for Lucas og mine 2 jenter.

Tid for MR

Vi dro inn til sykehuset den 10.08.12, fastende. Når vi kom til sykehuset fikk vi rom der vi kunne være. Han fikk emblaplaster (plaster med bedøvelsekrem) og beroligende. Så ble han rullet ned for å ligge i en maskin i en time. Han ble lagt i narkose, helt forferdelig å se. Mitt mammahjerte skrek.
Satte meg på kantinen å ventet på at de skulle bli ferdig.
Det tok godt over 1 time, og jeg kjente at jeg var veldig nervøs. De ringte meg når de var ferdig, og jeg fikk møte han når han hadde våknet. Han var i fin form min sterke, flinke Lucas.
Og da var det bare å vente på svar.
                             

Noe er galt med sønnen min, men hva?

Da Lucas var 3-4 måneder gammel forsto jeg at det var noe som ikke stemte. Han var ikke interessert i leker og fulgte ikke den"normale" utviklingen. Han rullet seg rundt for første gang da han var 7 mnd fra mage til rygg, og 1 måned etter fra rygg til mage. Han hylte når han ble lagt på magen.
Jeg la også merke til han brukte bare den ene siden, sin venstre side. Den høyre var veldig passiv.

Jeg fikk ikke i han noe annet enn melk før han var 7 måneder, og da sugde han i seg grøten med hjelp av en smokk. Han brekte seg mye og kastet opp. Ikke ville han ha noe med klumper i.

Da jeg var til barnelegen med han, sendte han henvisning til rønken pga han hadde usymmetriske viker på lårene. Men ingen hoftedysplasi.
Vi fikk time til et barne team på st.Olav og legen der sendte henvisning til MR. Fra hoftene til hodet?? Jeg forsto lite da. Har aldri følt meg så hjelpeløs.

Vær gang jeg var på helsestasjonen nevnte jeg mine bekymringer angående at Lucas var så seint utviklet, men de tok meg ikke på alvor. Fikk til svar at gutter er senere og at det kommer med tiden. Tiden gikk, men lite skjedde.
Der satt jeg med en gutt på 1 år som fremdeles var på babystadiet. Han bare lå på golvet å lekte seg eller så i taket. Jeg brukte  mine dager på i sitte sammen med han for selskap eller så han fikk sitte.

Mye syk

Da Lucas var 3 mnd begynte han å være mye forkjølet. Fra han var 3 mnd til ca 8 mnd var han konstant forkjølet. Sov lite/dårlig på natta, tungpustet, pustet veldig fort, piping i brystet. Det var en veldig slitsom tid, både for lille Lucas og meg pga alle bekymringer og lite søvn. Jeg var mye til lege med han, men fikk beskjed vær gang om å vente til han blir frisk. Noe han ikke ble.

Den 25.12.11 (da var han 6 mnd), ble han innlagt på sykehuset da han pustet dårlig og kastet opp mye slim. Da fikk han puste inn adrenalin og saltvann. Vi reiste hjem dagen etter med en litt bedre gutt.
Men han ble like dårlig på kvelden.

Da dro jeg til helsestasjonen med han, og fikk time til barnelege. Barnelegen så på Lucas og ringte barnelege på sykehuset. Da fant de ut at Lucas skulle begynne på astma medisin og det ble sendt henvisning til spesialist. Samme kveld som jeg ga Lucas medisin, hørte jeg med en gang at pusten ble bedre. Å for en lettelse. 1 måned med astma medisin, fikk vi time til spesialist. Hun sa det var astma, og fikk enda mere medisin. Lucas ble mer å mer frisk.

Hjemme

Det var godt å komme hjem etter ei uke på sykehuset. Og det var godt å se jentene mine igjen. De reagerte på to forskjellige måter da jeg kom hem med Lucas. Emma som da var 3 år flirte godt, men Charlotte som var 1 år skreik så hun hikstet, var nesten utrøstelig.

Det ble en del bekymringer angående Lucas. Han sov så mye og jeg fikk ikke til å amme (han var vel våken ca 1 time i døgnet). Han sugde par ganger og sovnet til brystet.
Han hadde gulostt, men ikke så ille han han måtte behandles. Jeg ringte helsesøster flere ganger, og ble til slutt rådet om morsmelkerstatning. Etter noen dager med det, så var han en del våken. Jeg bestemte meg for å slutte helt å amme.

Fødselen

Lucas ble tatt med keisersnitt som var planlagt, pga han lå med hode opp. . En gutt på 3920 g og 50,5 cm. Han var slapp, blek og kald, så han bli overvåket noen timer. Han sov mye, så det var vanskelig å gi han melk. 

Dagen etter ble han innlagt på nyfødt intensiven med lavt blodsukker. Jeg husker det så godt da de kom å tok han. Tårene kom og jeg greide ikke å stoppe. Første besøket på intensiven var grusom. Han hadde veneflon i hodet og sonde i nesen. Det så ut som han var skikkelig syk.

 Jeg skrev meg ut fra føden 2 dager etter operasjonen for å være med Lucas.  Noen dager senere var blodsukkeret stabilt, så da kunne jeg begynne å amme. Han sov fremdeles mye, 22-23 timer i døgnet, så jeg valgte å gi han melk på flaske da det var enklere å få i han noe. 
Etter 1 uke på sykehuset fikk vi reise hjem.