Inn på sykehuset for et lite inngrep

Da var dagen da Lucas skulle inn for å operere på plass den ene testikkelen. Fra fødsel så har den ligget i lysken. Jeg gruet meg veldig til denne dagen. Vi tok hurtigbåt til byen som gikk kl 6. Og klokken 8 skulle vi møte opp. Først når vi kom dit, ble den en hel del venting. Vi fikk ikke rom, for det var ingen ledig. Men etter mange timer venting, ble han gjort klar for operasjon. Jeg satte med han helt til han sovnet, hadde tårer i øynene da jeg forlot go gutten min. Det tok vel godt over 1 time før de var ferdige med han. Jeg fortet meg ned på overvåkningen for å være med han.
Da han våknet hadde han vondt. Han skreik og kasta opp. Da fikk han seg morfin og sovnet igjen. I 3 timer var vi på overvåkningen. Dette var grusomt, stakker gutten min som måtte gjennom dette. Å se at han hadde vondt gjorde vondt for meg. Når han våkna igjen var alt glemt. Han smilt å ville opp å leke. Da ble jeg veldig glad.

Vi snakket med legen som hadde operert, og alt hadde gått bra.
Da vi skulle til å dra  skjedde det noe helt forferdelig. Sykepleieren skulle ta bort vene floen, å Lucas skrek så mye. Han ble blå/lilla på leppene, hvit i ansiktet, stivnet til og mistet bevisstheten. Heldigvis var sykepleier der å så hva som skjedde. Jeg fikk litt panikk først, trodde jeg mistet gullet mitt. Da han kom til seg selv, var han veldig sliten og han sovnet i vogna si. Der sov han i flere timer. Vi fikk oss rom på sykehuset og Lucas ble overvåket den natta. Det skjedde ikke igjen. Vi dro hjem dagen etter. Men etter det var jeg livredd vær gang Lucas skreik. Han kan fremdeles bli blå på leppene å ikke puste når han skriker, da må jeg riste han så han kommer til seg selv. Det blir kalt for affektkramper. (Det er en godartet, tilbakevendende tilstand der vanligvis sinne eller smerter gir skriking som kulminerer med at barnet slutter å puste og blir "borte" noen sekunder. Affektkramper er en av de hyppigste ikke-epileptiske anfallsformer i tidlig barnealder. Anfallene oppleves skremmende for foreldrene, som kan tro at barnet er dødt eller døende. Hyppige anfall oppleves som en belastning.)